Kapittel 5: Mellom rollen og mennesket

Til minne om Kong Harald V (1937–2026)

De siste tiden har jeg, i likhet med mange andre, tenkt mye på Kong Harald. På humoren, talene og måten han møtte mennesker på. Jeg har lest, og hørt, utallige tekster som minnes hans vesen. Mest av alt har jeg tenkt på hvordan han fylte en svært stor rolle uten å virke særlig opptatt av å understreke sin egen betydning. Han var konge. Det visste alle, og han så sjelden ut til å ha behov for å minne oss på det.

En konge og en leder i arbeidslivet har ulike oppgaver. Likevel får Harald meg til å tenke på hva forestillingen om en rolle gjør med oss. Hvor opptatt blir vi av å være den vi mener rollen krever?

Lenge før vi får en lederrolle, har vi gjerne dannet oss en forestilling om den. Vi har hatt ledere vi beundret, og ledere vi håper vi aldri skal ligne. Vi har lært at en god leder er tydelig, lyttende, beslutningsdyktig og tillitsskapende. Det er mye å strekke seg etter, og ambisjonene er ofte oppriktige. De kan også bli så viktige for oss at det blir vanskelig å oppdage når vi ikke lever opp til dem.

«Jeg støtter deg uansett» og «hos meg er det høyt under taket» kan være ærlige uttrykk for det vi ønsker å få til. Men medarbeiderne møter oss også når tiden er knapp, når vi er uenige, når hverdagen ikke strekker til, og når noe de sier, treffer et ømt punkt. Det er i slike situasjoner vi får vite mer om avstanden mellom den lederen vi ønsker å være, og den de andre faktisk opplever.

Det er nettopp her et av mellomrommene oppstår: mellom intensjon og handling, mellom forestillingen om rollen og virkeligheten den utøves i. Her ligger en fallgruve mange ledere kan gå i. Vi kan mene det vi sier, og likevel handle på måter som ikke samsvarer med det. Medarbeiderne må forholde seg til det vi faktisk gjør, også når det strider mot det vi sier vi står for.

Et slikt sprik kan være ubehagelig å undersøke. Hvis jeg er overbevist om at jeg er en lyttende leder, kan det være fristende å forklare hvorfor medarbeideren har misforstått meg når hen sier at hen ikke blir hørt. Da kan samtalen ende med å handle om mine gode intensjoner, mens medarbeiderens erfaring forsvinner. Fortellingen om hvem jeg er, kommer i veien for den lyttingen jeg mener å være god på.

Noen av de beste lederne jeg har møtt, har aldri hatt behov for å fortelle at de er ledere. De har ledet. De har rettet søkelyset mot folkene sine, gitt dem muligheter og stått bak dem når det ble vanskelig. De har også tålt at andres erfaringer utfordrer bildet de har av seg selv. De har ikke vært opptatt av å stå fremst, men har tatt beslutninger, og gått foran når det har vært nødvendig. Det er forskjell på å ta plass fordi situasjonen trenger ledelse, og å ta plass fordi man selv trenger å kjenne at man er lederen.

Kanskje handler noe av dette om å ha et godt og trygt hjerte. For meg rommer det mer enn gode intensjoner. Det handler også om å være trygg nok på seg selv i rollen til å utøve skikkelig ledelse og gjennomføre ærlige prosesser. Å være ryddig og forberedt, følge opp det man har sagt og være konsekvent i det man sier og gjør, er en del av det ansvaret. Det vi sier vi står for, må også vise seg i måten vi leder på over tid.

Det innebærer også å forstå hva som skal til for at folkene våre kan prestere godt ut fra sine forutsetninger. Vi må undersøke hva de kan, hva de trenger støtte til, og hvilke rammer de arbeider innenfor. Våre egne tolkninger av dem må kunne korrigeres. Ellers risikerer vi å tillegge dem egenskaper de ikke har, og overse både det de kan bidra med og det de trenger for å lykkes.

Også gode ledere blir såret, stresset og usikre. De kan miste oversikten i en samtale eller svare skarpere enn de ønsket. Trygghet i rollen innebærer også å kunne erkjenne at man ikke alltid får det til. Det avgjørende er hva man gjør med det.

Å regulere seg selv kan være å oppdage at man er på vei i forsvar, og likevel fortsette å lytte til det den andre forsøker å si. Noen ganger merker man det først etterpå. Da blir ansvaret å gå tilbake, erkjenne det som skjedde og forsøke å rette det opp. En leder skal få være menneske, men har også et særlig ansvar for hvordan egne reaksjoner virker på andre. Medarbeideren skal kunne ta opp noe vanskelig uten samtidig å måtte berolige lederen om at han eller hun er et godt menneske.

Det er noe av denne tryggheten jeg forbinder med Kong Harald. I møtene vi fikk se, i humoren og i alvoret, ga han inntrykk av å kunne være til stede uten hele tiden å vokte sin egen verdighet.

Han overtok etter en far som var høyt elsket. Under 80-årsfeiringen i 2017 fortalte han at det hadde vært vanskelig å følge etter Kong Olav, men at han tidlig forsto at han måtte gjøre det på sin egen måte. Ved å være seg selv.

Å være seg selv fritar oss ikke fra å lære og korrigere oss. En rolle krever iblant at vi handler annerledes enn det som faller oss naturlig. Men det er forskjell på å utvikle seg i en rolle og å konstruere en personlighet for den. Harald beholdt sin egen humor, sine interesser og sin måte å møte folk på.

I nyttårstalen i 2023 sa han: «Jeg vet ikke hvordan det er å være deg. Men jeg vil veldig gjerne forstå.»

Det er et sterkt utgangspunkt for et menneske med autoritet. Rollen gir innflytelse, men ingen automatisk innsikt i andres liv. Selv når vi kjenner medarbeiderne våre godt, må vi la dem fortelle hva de opplever. Å lytte innebærer også å risikere at det vi trodde vi visste, ikke stemmer.

En leder kan ta et menneske på alvor og likevel komme til en annen konklusjon. Men det bør være mulig å kjenne seg forstått også når man ikke får gjennomslag. Her må omsorgen vise seg i hvordan vi håndterer uenigheten, og i respekten vi fortsatt møter den andre med.

I NRKs «Norge takker» sa Magdi fra Karpe: «Hver gang kongen sa noe, så stoppet vi opp.» Han beskrev hvordan vi kanskje smilte til hverandre og følte oss norske. «Hva nå det betyr.»

For meg sier det noe om hva Kong Harald fikk til. Rollen ga ham en selvfølgelig plass i offentligheten, men ikke en selvfølgelig plass i norske hjerter. Likevel, nådde han helt inn. Gjennom varmen og rausheten opplevde mange også at de selv hørte til. Han kunne snakke om livet med all dets motgang og ufullkommenhet, og likevel gi oss noe å samles om.

Det er lett å beundre slike egenskaper på avstand. Mer krevende er det å undersøke hvordan de kommer til uttrykk i ens egen hverdag. Hvor mye rom får andre i samspill med oss, spesielt når de utfordrer oss? Svaret finnes også hos menneskene vi leder, og vi må la det få betydning for hvordan vi opptrer.

Kong Harald hadde en av de største rollene vi har. Likevel var det lett å få øye på Harald. Jeg tror vi har noe å lære av akkurat det. Vi kan ta rollen på største alvor og samtidig være mennesker som har noe å lære, som tar feil og finner tilbake til hverandre. Et godt og trygt hjerte må også kunne romme det.

Når han snakket, stoppet vi opp. Kanskje smilte vi litt til hverandre, og et øyeblikk følte vi oss norske. I en verden hvor du kan velge å være hvilken som helst type leder, håper jeg du lar deg inspirere av vår kjære Kong Harald.